Bokanmeldelse:
Ett år på Svalbard

Mange av våre lesere kjenner sikkert Stein P. Aasheim sine mange eventyr. Siste boken vi leste var om overvintringen på Svalbard. Dette var en familietur, og dermed ganske annerledes fra mye av det andre han har gjort. Stein gjør seg mange spennende refleksjoner i boka, og leserens følelser veksler fra gode tårer til ristende latter.

Av Lars

Undertegnede har hørt foredraget til Stein P. Aasheim hele tre ganger, men likevel var boka helt umulig å legge fra seg. Selv om jeg hadde hørt mange av historiene før... Hva er det som driver en mann til å ta med seg familien på et slikt prosjekt? Jeg ser for meg at advarslene sikkert har vært mange - vi lever jo ikke akkurat i et samfunn som setter realiserte drømmer høyt. I alle fall drømmer som er så dårlig betalt... Helt først i boken skriver Stein litt om dette:

"Jeg vil at mine barn skal kjenne stjernetegnene på himmelen og revesporene på tundraen. Jeg vil at de skal forstå vinden og tidevannet og regnet og snøen. Jeg vil at de skal kunne lese hvilken vei reinen har gått og hvor rødsildra vokser. Jeg vil at de skal lære respekt for vinden fra nord, for isen som legger seg og for ærfuglen på egg. Jeg vil at de skal sette pris på sola som stiger. Jeg vil at de skal glede seg over krykkja som vender tilbake. Jeg vil at de skal føle ydmykhet ved ruinene av den gamle fangsthytta på holmen og fryde seg over snøsildra som vaier i vinden. Jeg vil at de skal verdsette livet."

Dette kunne jo nesten vært skrevet av en indianer! Gjennom boka får i alle fall jeg på følelsen av at han har oppnådd mye av dette. Ingvill (minstejenta) spør hvor det blåser fra før hun går på do, og Eline blir god til å traktere vilt. At Ingvill lurer på hvorfor de ikke skyter på alt som lever får vi avskrive på kontoen for 6-7 åringers uvitenhet. Dette må jo være en uvurderlig ballast for et ungt menneske for resten av livet. Egentlig skulle Stein ha skrevet en ny bok om møtet med hverdagen...

For en tid tilbake anmeldte vi "Absolutt lykkelig", og forfatteren her skrev litt om akkurat dette. Om det meningsløse, som hadde blitt enda mer meningsløst da han kom tilbake.

Refleksjonene rundt det med tid er veldig spennende. På Austfjordneset skriver Stein at de aldri hadde god tid, men de hadde ikke dårlig tid heller. De FULGTE tiden. Døgnet og årstidene. Noe slikt er særdeles få forunt i våre dager, og jeg synes han får ganske godt frem hva slags gave dette må være.

Livet var nok ikke bare fryd, og det kommer også flott fram i boka. Han har godt med selvironi der han beskriver seg selv som "handyman", og både Ragnhild (kona) og de to jentene kommer til orde. I det hele tatt er boka et flott, ærlig og usminket blikk inn i en families liv. De hadde helt annet utstyr enn de som var der for 100 år siden, men likevel er dette en bragd synes jeg. Selv om de gamle fangstmennene på Svalbard må ha hatt det særdeles strabasiøst til tider. Men, mange av disse var gjengangere - så det er antagelig en skatt der. Selv om den kan være vanskelig å få øye på for oss som ikke har vært der. Men, etter å ha lest denne boka har jeg i alle fall sett gjenskinnet av perlen langt der inne. Den frister...

Denne anmeldelsen ble publisert på adrenaline.no 23.1.2007.