Jostedalsbreen på langs ga mersmak i fjor sommer, og i år sto brekurs på programmet. Det har seg nemlig slik at man kan ta mellomfag(!) i snø- og skiaktiviteter på Stryn. Da det fort kan bli for mye sommer og sol på Sørlandet, var dette et godt alternativ for denne sommeren! Etter en drøy uke med telemarkski og innføring i snowboard - bar det av gårde til Bødalsbreen og brekurs.

Av Lars

Undertegnede hadde tatt fordypning i telemarkski uken før, og kunne nå smykke seg med tittelen "Trener 1 og 2" i telemark (ikke at det var så vanskelig å få til, men mer det at gjennomføringen skjedde i slutten av juni). Skikurset ble avholdt på sommerskisenteret på Stryn. De hadde en del problemer med heisen denne uka, noe som gjorde at vi også fikk en dag på sommerskisenteret ved Juvass. Der opplevde vi å ha NYSNØ! Riktignok ble den rimelig klam utover dagen, men for en følelse midt på sommeren! Nytt ordspråk er dermed unnfanget:

"Nysnø om sommeren er undervurdert".

Men, nok om hva som skjedde uka før brekurset. Det viktigste i forhold til selve brekurset var at vi ble vant til VÆR. For oss som kom sørfra, og bare er vant med sol og sommer - er det en overgang å gå tilbake til lange underbukser. Men, gjennom uka på ski ble vi akklimatisert, og var klare for både regn, vind og tåke. At vi også skulle oppleve haggel kan du lese om litt senere…

Første dag
Ferdsel på snøfelt sto på programmet denne dagen. Det var lite snø i Bødalen denne sommeren, og vi endte opp med et felt rett opp for parkeringsplassen ved Bødalsseter. Da en del av deltagerne fremdeles hadde mange timer med skikjøring i beina, var dette like greit.

På veien opp mot snøfeltet fikk vi grundig innføring i stedets fauna ved turleder/breinstruktør Lilli. Den flotteste blomsten undertegnede lærte navnet på denne dagen var "Skogstorkenebb", og denne ser du bilde av her.

Oppe på snøfeltet var det trening på forskjellige måter å stoppe på. Først uten noe, og så med isøks. Deretter skulle vi egentlig ha glissade (skli nedover på beina, og bremse med isøksa), men dette ble forhindret av lite helning på feltet. Det ble en ganske stillestående glissade for å si det sånn.

Et tips til andre som skal øve på snøfelt: Ta med regntøy! Ikke sånn gore-tex eller lignende, men skikkelig oljehyre. Dette har to fordeler: Det glir som bare rakkeren, og du blir ikke våt! Snø og is er også ganske møkkete, så klærne får ofte en litt mørkere farge etter slik øving…

Så var det inn i klatreselen, og kroppssele kan være ganske mye mer guffen å få på enn en vanlig klatresele. Men, med litt trening går det bra! I tillegg hadde vi 3 karabinere (en med skru), to korte slynger (prusiker), to lange slynger, sneanker og en isskrue. Knuter ble gjennomgått, og etter en stund var hele taulaget (som besto av Lilli, Line, Bjarte, Bjørn Inge og undertegnede) drevne både på åtter og dobbel fiskeknute. Det sies at teste for dette skal være å stå i kald dusj i stummende mørke å knyte dem, men det prøvde vi ikke…

Deretter var det test av snøanker. Dette er ikke store saken, men du verden som det satt. Nå er det veldig avhengig av snøforholdene, men på den flekken vi fant måtte det ha vært tilnærmet optimalt. Vi dro alt vi orket, men ankeret rikket seg ikke - bare gravde seg lenger nedover.
Så skulle vi binde oss inn i tauet, og stille oss opp slik at det blir passelig avstand. Når vi var såpass få ble det en kveil i hver ende, og så stilte vi oss i sikk-sakk for at det skulle bli like langt mellom hver deltager i taulaget. Nytt for undertegnede var prusik (en tauklemme) på tauet forover og bakover. På de kommerse turene jeg har deltatt på før har dette blitt "oversett".

Dermed var en del av det elementære på plass, og vi kunne underskrive (stort sett) på det vi fikk vite var hensikten med uken:
1. Stole på utstyret.
2. Stole på seg selv.
3. Stole på hverandre

De hardbarkede tok seg da et velfortjent bad. På bildet ser vi Magnus som ikke er helt sikker på om han liker temperaturen i vannet. Antagelig var den et par grader over null, men det er jo fremdeles ganske kaldt...

Andre dag
Så var vi klare for breen! Akkurat som i går var det botanikk på veien. Nå skulle vi prøve ut det vi hadde gjort i går - under "virkelige" forhold. Gå i taulag, se sprekkene i blåisen på nært hold.

Da vi ankom Bødalsbreen, ble vi slått av hvor mektig den var. Bretunga var utrolig flott, og strakte seg 10-15 nesten vertikale metre rett opp. Vi gikk litt langs breen på høyre side, før vi satte på oss utstyret. Dette var første gangen med stegjern under kurset.

Mesteparten av dagen ble brukt til å gå i taulag, og teste ut forskjellige gangarter med stegjern. Vi øvde spesielt på "fransk teknikk", som i korthet går ut på at man har flest mulige tagger i kontakt med isen. Blir det bratt nok, er det da enklest å vri beinet slik at det peker nedover for å få flest mulig pigger i isen. Sammen med isøks gjør dette at man kan gå rimelig bratt!

Vi prøvde også isskruer og noe som ble kalt Abalakov-forankring. Isskurer var vi ikke så skeptiske til, hvis isen er god sitter disse godt. Men, at en sånn Abalakov-dings kunne ha noe for seg var vi tvilsomme til. En Abalakov-forankring lages ved å skru to isskruer mot hverandre med ca 20 cm mellomrom. Vinkelen skal være ca 120 grader (og 10 grader vendt mot belastningsretning - se "Breboka" side 65). Deretter skrus isskruene ut, og man dytter en slynge ned i hullet. For å få tak i slyngen i det andre hullet brukes en Abalakov-krok. Det hadde selvfølgelig ikke vi, men med litt mekk fikk vi fatt i slyngen med stålløkka på snøankeret! Deretter var det bare å "gønne på" (uttrykk fra uken før. Sagt på toppen av kuleløypa av en som kunne det, til undertegnede som snørra allerede etter første kulen). I denne sammenheng blir det vel det samme som å belaste forankringen. Bjørn Ingen og undertegnede hang seg på, og dro av alle krefter. Helt sikkert over 250 kg, og forankringen gjorde ikke tegn til å sprekke!!! Vi var mektig imponert, og is blir heretter sett på som svært solid materiale. Nå finnes det selvfølgelig flere typer is, men den vi hadde denne dagen holdt iallfall godt!

Tredje dag
Nok en dag på breen, og denne dagen begynte vi å få snøring på en del av botanikken på vei til breen. På en morenerygg før vi kom frem tok Lilli en kjapp gjennomgang av kameratredning. Bjarte var i sitt ess denne dagen (det var han for så vidt hele tiden), da han hadde drømt om å få "hoppe i sprekken" siden første kveld på Bødalsseter!

Vi gikk ganske fort videre for å komme frem tidlig. Det var ikke bare våre tre taulag som hadde kurs. Det lå iallfall tre taulag på Bødalsseter også. Og - vi ville ha den beste sprekken! Det betød at det måtte være litt vilt, og langt ned!

Et egnet sted ble funnet av Lilli, og vi gikk i gang svært planmessig. Førstemann i taulaget ble firt ned i sprekken av Lilli og taulaget. Andremann setter isskrue, og sikrer den fallende med lang slynge med prusik til isskrue. Da er taulaget avlastet for den som har falt, og sistemann går frem til kanten og setter ny isskrue. Her kommer det kveilede tauet han har rundt kroppen til hjelp. Dette festes med enden i isskruen, og en skrukarabiner fires ned til den som henger i sprekken. Denne fester karabineren i selen, og siste- og nest sistmann heiser opp den som har falt, samtidig som førstemann strammer inn prusiken.

Dette er i korte trekk. I virkeligheten er det litt mer avansert med prusiker mellom de forskjellige i taulaget når sistemann går frem. Dessuten kan det lages taljesystemer for at det skal bli lettere å heise. Dessuten er det jo ikke sikkert at det bare er førstemann som kan falle ned i en sprekk. Likevel - metoden er lik!

Vi var utrolig effektive i kameratredning - antagelig fordi vi var så gode kamerater etter de to foregående dagene. I det hele tatt var vi blitt en svært sammensveiset gjeng. Lilli med masse humør og trillende latter, og Bjarte som lagets moroklump (med kjønnsdiskriminerende utsagn som spesiale - noe Line og Lilli tok pent. Egentlig hadde de Bjarte litt i sin hule hånd denne dagen, da han måtte "stole på damer", mens han var nede i sprekken). Bjørn Inge var den rolige og sindige, med masse erfaring fra friluftsliv og fjell. I det slikt celebert selskap gjorde undertegnede sitt beste for å holde følge.

De andre mente vi var ferdige fordi vi var så få i laget. Dem om det…

Uansett grunn - vi fikk iallfall mulighet til å gå en tur etterpå. Dermed dunket vi alle andre taulag fra dagen før, og gikk nesten til 1050 meter på Bødalsbreen! Det var mye vær på vei oppover, men utrolig flott. Line ledet oss opp, og helt på toppen var det mat festet i en isskrue. Ryggen mellom de to sprekkene var 4-5 meter bred, og det gjaldt å holde orden på sakene. Det fikk Line erfare da hun ba Bjarte holde sekken i to sekunder, samtidig som Lilli ba henne feste isøksen. Dessuten skulle hun ha drikke av termosen. Bjarte gjorde som han ble bedt om, og etter to sekunder slipper han sekken, mens Line driver med isøks og termos. Dermed hiver hun seg fram etter sekken, mens termose begynner å skli. Da er det godt å ha med Bjørn Inge - som redder termosen før den faller i sprekken. Vi har nemlig ikke øvd på kameratredning av termos, og det er antagelig heller ikke så enkelt da den ikke er bundet skikkelig inn i taulaget. Moralen må iallfall være: IKKE si to sekunder på bre hvis du mener 5! Iallfall ikke til mennesker som tar alt bokstavelig.

Bjørn Inge tok oss sikkert ned fra breen igjen, og både på opp- og nedturen gikk vi over masse snøbruer. Ingen røyk.

Om kvelden var det turplanlegging. Orientering på bre sto på programmet dagen etterpå, og da var det egentlig bare to alternativer: Gå opp hele Bødalsbreen, eller Brattebakkene mot Lodalskåpa. Dette var de to nærmeste veiene til breplatået av Jostedalsbreen der vi kunne orientere. Da kurslederne mente at Bødalsbreen var rasfarlig noe særlig lenger opp enn der vi var tidligere på dagen var valget enkelt. Alle taulagene valgte ut Brattebakkene, og tok ut kompasskurs til forskjellige punkter på breen derfra. Vi valgte oss Ståleskardet, og så skulle vi se an ting der.

Fjerde dag
Så var det klart for langtur. Vi hadde fått beskjed om at vi måtte ha med mye mat og varme klær. Tidligere år var det folk som ikke hadde vært nede igjen før halv ett på natta! Undertegnede var litt usikker på om formen ville holde så lenge, men la ut i god stil.

Ett av taulagene hadde lagt ut nesten en time før oss, men vi så dem snart. Vi hadde god driv i bakkene, og gikk etter mottoet: Gå sakte, men aldri stoppe i oppoverbakkene. Da går det utrolig fort!

I den første skikkelige moten gikk vi imellom to flotte fosser. På vei ned sto Bjørn Inge og undertegnede foran fossefallet. Vi ble kliss våte med en gang (akkurat som om vi ikke var det fra før…), og det var vanskelig å stå oppreist på grunn av lufttrykket. En utrolig opplevelse.

Det blåste ganske kraftig, og det var flere ganger vi kom ut av balanse. Men, det ble ingen fall. På vei opp Brattebakkene hadde vi flott utsikt til Kåpevatnet. Da fikk undertegnede mulighet til å se hvor han hadde kjørt ned på ski i null sikt året før. Konklusjonen var vel at det kanskje var like greit… All honnør til turlederne som fant riktig vei ned til Kåpevatnet! (Du kan lese dagbok fra denne turen i "Spesialseksjon om Jostedalsbreen" her på adrenaline.no).

Vel oppe på istegsvarden til Lodalskåpa tar vi igjen det andre laget. På grunn av sterk vind bestemmer vi oss for å gå litt ned igjen for å spise og kle oss om. Detter mye moro på rasteplassen, i til tider flott sol - gjør vi oss klar for breen. Vi er også så heldig å få se Lodalskåpa mellom tåkedottene i løpet av måltidet!

Like før vi når istegsvarden kommer det en "vegg" over breplatået. Veggen er hvit, og beveger seg fort! Vi småløper mot noen store steiner. Bjørn Inge og undertegnede kaster seg ned bak steinen, mens de andre er litt for sene og blir blåst overende. Det må være en god kuling eller liten storm i dette kastet, og haggelet pisker over steinen. Etter et par minutter er det over, og vi binder oss inn. Utrolig som været skifter her oppe. Det gjorde det også i fjor, som du kan lese om i dagboka fra den gang.

Nå kommer tåka sigende, og sikten er bare 30 meter. Vi jubler, da dette er perfekt vær for orientering på bre. Jubelen stilner etter 500 meter (nesten halvveis til Ståleskardet), da regnet begynner å sile ned. Vi er vel alle enige om at det er utfordrende forhold vi går på kurs i! Vel fremme i Ståleskardet tar vi en titt på blåisen der, og gjør en kort opptelling av fingre og tær. Da vi ikke kan finne alle 50 tærne, bestemmer vi oss for å gå tilbake igjen.

GPSen viser at det er litt over 1200 meter fra istegsvarden til Ståleskardet. Tilbake brukte vi 39 taulengder på denne distansen. WPet til istegsvarden ved Lodalskåpa finner du til høyre på siden. Før vi gikk ned, fikk Bjarte et macho-anfall, og besteg istegsvarden. Ikke nok med det, men han tok også av seg alle klærne (bortsett fra trusa). Ikke skjønner vi at han orket, da vi synes det var KALDT og VÅTT.

Å skifte sokker i klissvåte sko var rimelig himmelsk, og så satte vi nedover. Det gikk fort av gårde, og det som skulle bli langt på natt ble bare halv åtte på kvelden. Enda da hadde vi tatt det ganske rolig siste halvdelen. Bare for å nyte.

Femte dag
Den siste dagen var det oppsummering av kurset innendørs. Vi var alle enige om at kurset hadde gått altfor fort, men at vi hadde lært utrolig mye på de fire dagene. Diskusjonen gikk litt rundt prosess versus prestasjon. Dette er jo noe som kan diskuteres i evigheter, og alle mener noe om. Læreprosessen i kurset var lagt opp sånn at vi ikke bare skulle lære OM naturen, men også VÆRE I! Dette er viktig!

Helt til slutt var det litt info om veien videre. På mellomfaget er det mulig å velge "Fordypning bre" og "Fra fjord til fonn" som påbygning til dette kurset. Vi fikk også en kort innføring i hva NORTIND og Norsk Fjellsportforum var for noe. Dessuten ble vi anbefalt å abonnere på "Breposten" (utgis av DNT). Du finner linker til de forskjellige sidene til høyre.

Så var det bare å pakke sammen. En ting er helt sikkert! Undertegnede kommer tilbake. Om ikke annet for å stå på toppen av Lodalskåpa!

PS: Du finner flere bilder i billedgalleriene (faktisk hele 75 stykker). For å komme til dem bruker du enten pekerne til høyre (i det grønne feltet), eller trykker her på enten digitale bilder eller lysbilder.

Denne kurshistorien ble publisert på adrenaline.no 22.7.2002

Turledere:

• Anders
• Bård
• Lilli

Asprianter:

• Linda
• Maybritt

Deltagere:

• Randi
• Magnus
• Einar
• Harald
• Sølvi
• Bjørn Inge
• Hanne
• Bjarte
• Jonas
• Line
• Carl Magne
• Lars
  

Gallerier:

• Digitale bilder -
  24 stk
• Lysbilder - 51 stk

Interne linker:

• Breboka
• Spesialseksjon om Jostedalsbreen

Eksterne linker:

• Høgskulestudiar snø- og skiaktivitetar
• NORTIND
• Norsk Fjellsportforum
• Breposten

Waypoint til istegsvarden på toppen av Brattebakkene:

32V 0403023
UTM 6852115

Suppehellbreen:

Bildet ble tatt på vei til Stryn sommeren 2002. Det er bare en kjapp avstikker fra veien i Fjærland, og er fint å kombinere med et besøk på Bremuseet.

Bødalssetra
Bødalssetra ligg ca 580 m.o.h. på ei flate midt i dalen, omkransa av høge fjell med bretunger hengande utover. Brearmane du ser frå setra er Bødalsbreen i sør, Bohrsbreen og Skålbreen i aust og Tindefjellbreen i nord.

Det særmerkte med Bødalssetra er tunstrukturen. Bygningaen er fordelt på ei selrekkje og ei fjøsrekkje. Dei er samla i eit rekkjetun, noko som er ein uvanleg seterstruktur i Nordfjord. Mellom rekkjene går ein hellelagt veg. Husa er truleg bygde slik på grunn av fonnfaren. Tidlegare låg bygningane mer spreidde utover setervollen, men etter fonna i 1893 som øydela ei god del av setra, blei husa samla. Fjøsa blei lagt på rekkja nærmast fjella i nord og selrekkja blei då på ein måte verna av fjøsa. Dette kan vere ei årsak til plasseringa. Ei husklyngje verna seg også noko meir mot ras enn mange spreidde hus.

Det var eit aktivt seterliv i Bødalen i gamle dager. Budeier låg oppe på setra og mjølka, kinna og stelte dyra heile sommaren. Folk heimanfrå garden kom opp som oftast ein gong i veka med hest og kløv og henta mjølkevarene. Det hende også at budeiene bar ned igjen mjølka.

Samkome av gards- og bygdefolk på setra er noko av det budeiene hugsar best, for det var alltid godt å få besøk når de budde på setra. Det var mange som gjerne tok turen til Bødalssetra, for rømekollen der var kjende for å vere spesielt feit og god på grunn av dei rike beita i dalen.

I dag blir setra og dalen brukt til beiteområde. Rundt 200 sauer og 70 kyr beiter i dalen i sommarmånadane.

Det var ei gammal ferdselsveg frå Bødalen og over til Sogn. Han gjekk opp Brattebakken og ned Småttene til Lodalsbreen. Folk frå Jostedalen kom over breen for å kjøpe korn i Loen eller Olden.

Vegen skal også ha vore brukt til føring av drifter når tilhøva var brukande. Småttene var den farlegaste plassen. Etter jonsok kunne dei ikkje gå med krøter der fordi sprekkene var for store. Turistferdsel med førar på breen starta i 1830-åra i dette området, og Bødalen er framleis eit populært utgangspunkt til turar på Jostedalsbreen. Den Norske Turistforeining leiger ei turisthytte på Bødalssetra. Det vert arrangert turar med førar på breen dagleg i sommarhalvåret. Dei mest nytta turrutene er brevandring i Bødalsbreen og dagstur til Lodalskåpa, deg høgaste toppen på Jostedalsbreen med ei høgd på 2083 meter.

Info hentet fra "Natur og kultursti Bødalen" - kjøpt på Stryng Turistkontor for kr. 15,-

Blomster i området:

• Kattefot
• Fjellsyre
• Tettegras
• Turt
• Bergveronika
• Blålyng
• Blåklokke
• Tyrihjelm
• Skogstorkenebb
• Tiriltunge
• Engsoleie
• Stjernesildre
• Issoleie
• Skogstjerne
• Norsk vintergrønn
• Molte
• Harerug
• Fjellmarikåpe
• Marikåpe
• Fjellkvann

Dette er de undertegnede husker, og som han kjente igjen i DNTs "Fryd og pryd i fjellet", som Ingrid og Johan Brun har stått for. Anbefales!

Blåis
Fargen i blåisen er fascinerende vakker....

Visstnok er det slik at fargen blir blåere og blåere dess lenger ned en kommer i sprekkene. Dessuten er det omgivelsene som skaper fargen (tror det heter imaginær farge), slik at hvis du tar med en bit hjem mister den blåfargen. Dette har med lysbrytning å gjøre, på samme måten som at himmelen er blå. Hvis du er langt nok nede i en sprekk, vil også himmelen endre farge - til rød/burgunder. Så dype sprekker var ikke vi i, og det var kanskje like greit... ;-)