Reisebrev fra Petter Kittelsen

Hei der hjemme, godt nytt år!

Nå er vi altså kommet vel frem i Marokko, og befinner oss nå i Rabat, den administrative hovedstaden i Marokko. Mens Frankrike skuffet oss med forsinkede fly og mye kluss på flyplassen, overrasket Marokko oss med punktlige tog, trafikklys for fotgjengere og sitt kalde klima.

På grunn av et latterlig sent Air France-fly kom vi ikke til Casablanca før klokken 3:30, og fant heldigvis et hotell ganske fort. I går tok vi toget til Rabat og bor nå altså i gamlebyen. Her er det forholdsvis rolig og lite trafikk. I går ettermiddag forsøkte vi å finne en person jeg traff på finlandsbåten i sommer. Hverken han eller huset klarte vi å finne, men strøket han bodde i var imponerende. De rike i dette landet bor (som sikkert i alle land) flott.

På bussturen hjem ble vi vitne til hvordan man behandler folk som ikke betaler på bussen. Etter en kort, men gud (allah som det heter her) så heftig diskusjon ble det kastet stein (bussjåføren fikk en i hodet), og billettkontrollørene fikk dratt frem beltene som ble brukt som pisker mot den stakkaren som ikke så sitt snitt til å stikke av. En blodig bussjåfør, en banket og pisket sniker samt noen opprørte billettkontrollører ble så sluppet av på en politistasjon før vi dro videre med en annen buss. Heretter holder vi godt på billettene våre...

Noe videre til nyttårsfeiring ble det ikke. Trøtte som vi var sovnet vi klokken 21:30, våknet til noen nyttårssmell klokken 24:00, og våknet igjen klokken 06:00 til skrikene fra en MST - MuslimShoutingTower :)

I dag føler vi at vi har gjort Rabat, og reiser videre til Fez, en by vi allerede har fått mange advarsler om fra andre reisende. Videre derfra går turen mot Oudjaa/grensen mot Algerie, hvor nordafrikas største grottesystem befinner seg.

En kort oppsummering: Vi har det bra, har vært i Rabat, ikke truffet kjentfolk og reiser videre.

(Denne e-posten fikk adrenaline.no 01.01.2001 - 19.58)

I Nord-Afrikas største grotte

Lang tid har gått siden sist jeg fikk sendt noe reisemail. Men nå altså, litt imot Lises vilje.

Vi dro fra Rabat videre til Fes, hvor vi egentlig mest trasket rundt og så på den gamle delen av byen, Medinaen som det heter her. Flott med gamle bygg og trange smug, men opplevelser fikk vi først da vi kom til Taza. Utenfor denne byen ligger det de kaller Nord-Afrikas største grotte, og dette var vårt mål.

Vi kom oss dit, og det var utrolig flott. 220 meter under jorden og ca. 1.5 km bortover (altså først ned, så bort ----\______) med flotte dryppsteiner, vann og store saler, kun opplyst av hodelyktene våre... Jo, det var en stor opplevelse.Men turen skapte også litt forvirring og frustrasjon for oss. Som turist er det ikke lett å forstå at den taxien vi skulle ta gikk fra den andre delen av byen og kostet 10 dh, mens taxien vi spurte om råd kostet 300 dh. En total mangel på arabiskkunnskaper hos oss, og kun lite kjennskap til fransk (Silje; vi takker Eva Langholm), gjør det heller ikke lettere å oppklare misforståelser.

Dagen etterpå bestemte vi oss for å prøve de "outstanding hiking"-mulighetene i området. Enestånde var de nå ikke, men vi fikk i alle fall testet telt og stormkjøkken i Afrika! Fra Taza dro vi småforkjølet tilbake til Fes, og derfra videre til Erfoud. Denne plassen ligger helt nære Sahara, og lik alle andre turister i området, måtte vi se på disse sanddynene. Sahara og landskapet var vakkert på sin måte, jeg har imidlertid erfart at det er uante mengder sandkorn inne i telt, sovepose og sekk, så alle kan få en bit ørken når vi kommer hjem. Et lite skår i gleden var det enorme presset det var mot turister. Erfoud har ca. 7000 innbyggere, og ca halvparten livnærer seg på turismen. Dette førte til at vi stadig måtte være mistroiske og skeptiske, noe vi ikke er så gode til i lengden. Regelen ble at alle som kan engelsk er ute etter pengene dine, og skyr ingen midler.

Derfra gikk reisen videre via en varm dusj i Oarzazate til Marrakesh hvor vi er nå. I morgen reiser vi videre til Imlil, en sentral landsby i Atlasmassivet. Her håper vi å få gått litt mer, før vi igjen setter kursen mot noen marokkanere vi har blitt kjent med i Rabat.

Vi har det altså bra, og føler vi får mye ut av ferien. Og fortsatt er det over en uke igjen! Da håper vi å komme hjem til snø, skiturer og en hybel i Oslo (SILJE!).

Jeg har dessverre ikke fått lest mailene jeg har fått siden linjene her går så utrolig seint, men jeg takker likevel!

Hilsen Petter og Lise

(Denne e-posten fikk adrenaline.no 14.01.2001 - 16.21)

Solbrent, men ved godt mot!

Hmmmm, av og til er datamaskiner, Internett inkludert, kun til irritasjon. Har forsøkt sende reisebrev 2, flere ganger, men fikk det til først nå, etter ca. 2 timers forsøk...

Når marokkanere i tillegg har byttet a-knappen med q-knappen, og stokket noen flere, krever reisebrevene tålmodighet.

Oppløftet over hvilke resultater jeg fikk til i dag, fortsetter jeg med reisebrev 3..

Vi kom oss altså til Marrakesh, en by som historisk sett skal være storslagen og flott. Vi har nok ikke oppdaget storheten ennå, men så var det heller ikke det historiske som trakk oss hit. Byen ligger nemlig sentralt til i forhold til High-Atlas, et område som trekker langt mer på oss en trange smug fulle av eksos.Men for å yte byen litt rett, så må man nevne byens store åpne plass. Her er gjøglere, historiefortellere, spåmenn og akrobater samlet sammen med massevis av boder hvor det selges varm mat, nypresset juice mm. Det minner ikke så rent lite om Zanzibar.

Men det var altså fjellene som trakk, og fredag morgen dro vi oppover til en "sentral" fjellandsby som heter Imlil. Herfra kan man nå Jebel Toubkal (nordafrikas høyeste fjell), eller legge i vei inn i en av de tre andre dalene som starter her. Etter en overnatting i landsbyen la vi i vei på det vi hadde planlagt som en to/tre dagerstur. Været var nydelig, i løpet av natten hadde det kommet 15-20 cm nysnø, nå skinte solen og Marokko og Allah syntes å smile til oss.Men hva er det man ikke må glemme i 2200 meters høde, i Afrika. SOLKREM!! Selv om vi var sikre på at vi ikke hadde pakket den ned i sekken, dukket den opp i skumringen i går. Dessverre var skaden allerede skjedd, i dag ble teltet revet i rekordfart før vi flyktet ned i dalen før solen kom til for å gjøre vondt verre.

Så derfor sitter jeg altså med mine blemmer og såre hud i en kjeller i Marrakesh og skriver reisebrev, mens Lise sover på hotellet og venter på at solen skal gå ned slik at vi kan våge oss ut...

I dagene som kommer skal vi foruten å skygge unna sola, komme oss tilbake til Casablanca, hvor det igjen blir litt byvandring. Blant annet kan byen skilte med landets største moske, plass til 14000 inne og 25000 på plassen utenfor. Religion må helt klart påvirke dømmekraften til mennesker, i alle fall synes jeg at landet hadde hatt behov for andre prioriteringer innen bygningssektoren.

Videre skal vi forsøke å truffet marokkaneren jeg traff i sommer på vei hjem fra Finland. Vi har nå sporet han opp, han har eksamen i morgen og er deretter klar for vårt selskap.

Så vi har det bra, er godt fornøyd med våre to første uker, og gleder oss til den siste.

Inche Allah - om Allah vil......

Petter & Lise

(Denne e-posten fikk adrenaline.no 14.01.2001 - 17.04)

Møte med nordmann,
og litt om penger og vennlighet

Ettersom vi nå har kommet tilbake fra den marokkanske landsbygda, er internettkafeene og reisebrevene tettere.

I Marrakesh traff vi jernbanen igjen, og valgte toget som transportmiddel herfra til Casablanca. Toget her i landet har mange fordeler, det har en slags aircondition, det er rent, det har plass til mye bagasje og det går på tiden. NSB har mye å lære her!

Vi vurderer toget også som sikrere. Etter to uker på marokkanske veier, regnet vi med at flaksen kanskje var brukt opp, i alle fall må vår skytsengel være litt sliten. Trafikken går tett i dette landet, det kjøres akkurat så fort som bilene går, og forbikjøringer skjer selv der det er mikroskopiske sjanser for at det går. Det finnes til og med egne bilskilt her i landet som minner deg på at forbikjøring skal skje på høyre side av bilen foran deg, ikke venstre.

På toget traff vi også den første nordmannen siden Gardermoen. Han var en noe spesiell type som hadde reist 7 av de siste 10 årene, for det meste på sykkel. Dette hadde han finansiert gjennom aksjespekulasjon, men var nå gått personlig konkurs. Da han hadde blitt permittert fra jobben sist torsdag, reiste han ned til Marokko lørdag. Dette var hans 6. gang i Marokko, og syntes vel at vi var litt vel nybegynnere.

Vel fremme i Casablanca dro vi for å se moskeen som jeg nevnte i forrige brev. Og her må jeg rette opp noen feil fra forrige gang. Moskeen er verdens nest største religiøse monument, bare slått av Mekka. Moskeen rommet minst 25.000 inne og 80.000 på plassen utenfor. Minareten er 210 meter høy, og verdens høyeste. Vi snakker altså om et bygg av dimensjoner.

Ellers føler vi at hjemreisen på en måte har begynt. Vi planlegger utfra hjemreisedatoen, og har begynt suvenirjakten. Marokko har masse pent å by på, og dersom man er flink til å prute trenger ikke prisen være så gal den heller. Litt sjarm er det, men jeg gleder meg litt til å komme hjem og bare betale det beløpet som står på prislappen.

Sånn på slutten av ferien, må man reflektere litt over hva man har opplevd. Vi hadde gledet oss til å oppleve den marokkanske vennligheten og gjestfriheten. Den opplevde aldri vi dersom det ikke også var snakk om penger. Om det var te-invitasjoner, overnattinger, mat eller annen hjelp, regnet de med at vi skulle betale. Og langt over hva det kostet på kafeer/hoteller eller liknende steder.

Noen vi har snakket med skylder på rike turister som lærer opp befolkningen til store gaver. Selv vet jeg ikke helt, det virker litt for gjennomsyret i samfunnet til det. Skal man forklare det med kultur, eller kanskje mangel på kulturforståelse? Uansett er det et irriterende faktum som i alle fall kommer til å holde meg borte fra landet en stund fremover. Kanskje blir landet anderledes, eller kanskje øker min forståelse.....

Na skal vi til Rabat, på overnattingsbesøk. Prisen håper vi er lav :)

P&L

Hjemme igjen

Nå er vi tilbake i Norge, hvor alt er som da vi dro. Skolen hamrer inn den hverdagslige rytmen, og bare bildene og suvenirene minner om hva som skjedde i januar.

Men jeg fikk aldri fortalt hva som skjedde de siste dagene i Rabat. Dagen etter at vi hadde sett den enorme moskeen i Casablanca, tok vi toget tilbake til Rabat. Denne gangen hadde vi avtalt hvor vi skulle møtes, og denne gangen klaffet alt.

Fahd hadde nemlig vært i Spania og feiret nyttår da vi forsøkte ringe den første gangen i januar. Nå var han tilbake, og hadde egentlig eksamen. Men han gjorde sitt ytterste for å vise oss gjestfrihet, og vi ble målløse.

Da vi kom til huset, viste det seg at vi hadde vært i samme gate tidligere i januar, da vi lette etter huset hans. Ja, faktisk hadde vi snakket med naboen, men han ante ikke hvem vi lette etter. Men nabofellesskapet står kanskje ikke så høyt i et nabolag der alle har høye murer rundt huset, gitter foran vinduet og tjenere til å ta de jobbene som må gjøres på tomta.

Det som kanskje imponerte oss mest var stuene i huset. I tillegg til den ene stua de brukte (tv'en stod der), hadde de tre andre stuer, hver i sin stil. Den marokkanske stua var stor og hadde sikkert sofaplasser til 20 personer. Den amerikansk/europeiske stua var ikke mindre, men her var det også peis. Sofaene var kledd i mintgrønt, og gardinene hadde samme farge. Da vi kom, ble vi invitert inn i den siste, den klassisk europeiske, der sofa og stoler var i gullfarge og stoffene var rød fløyel.

Det var ganske stort for to stykker som hadde bodd på de billigste hotellene de siste tre ukene!

Familien viste oss stor gjestfrihet, og vi ble heller ikke presentert noen regning da vi skulle dra:)

Dette oppholdet på to netter gav oss enorme kontraster, men er sikkert representativ for de fleste land der de rike er så overdådig rike, og de fattige er så utrolig fattige.

Etter vårt opphold der, var det bare å sette kursen mot flyplassen, via Frankfurt til Oslo. Og reisen var slutt, for denne gang.

Hilsen Petter & Lise

(Denne e-posten fikk adrenaline.no 05.02.2001 - 22.08)

Reiserute:
Oslo, Casablanca i Marokko, Rabat, Fes, Taza, Fes, Erfoud, Merzoga, Ouarzazat, Marrakesh, Casablanca, Rabat, Casablanca, Frankfurt, Oslo.

Petter Kittelsen:

Har du spørsmål til Petter kan du bare sende han en e-post!

Marokkoturen i tall: Flybillett t/r 4200 kroner

Vi brukte ca. 300$ hver, fordelt på 21 dager. Vi kjøpte suvenirer for alt i alt 100$, og det gav oss teppe, tre puter, fire tallerkner, et fat, en bolle (alt i keramikk) og en spesiell Kos-Kos-gryte.

Hotellovernattinger, den billigste (60 dh) og dyreste (150 dh) for dobbeltrom.
To varme dusjer Solforbrenning av andre grad
Nesten 40 kilo bagasje
To liter bensin til stomkjøkkenet
Tilbakela ca 2500 km med offentlige transportmidler.
8 ruller med film
Og utallige fine opplevelser