Høstferier er som de fleste andre ferier. Mange ting som skal gjøres og altfor liten tid. Når vi i tillegg skriver oktober på kalenderen, kan en etterlengtet fjelltur bli et sjansespill. Ustabile værmeldinger gjør at det finnes gode grunner for å holde seg hjemme. Heldigvis er det noen som har turlyst nok til å overhøre dystre værspådommer.

Av Rune Braadland

Min far var den som stod for turlysten denne gangen. Jeg var mer skeptisk, men vi ble enige om å bruke to dager til fjells. Bortelid ble valgt som startsted og vi utstyrte oss for alt som meteorologene hadde å by på. Det vil si alt fra sludd med hissig sørvest til smeigedager med solgangsbris. I tillegg til oss to ble min gode venn Christoffer og hans bedre halvdel også med på tur. Vi ble dermed fire stykker på det som skulle vise seg å bli en kontrastfylt fjelltur.

Mandag morgen satte vi kursen oppover Mandalen retning Bortelid. Været var helt greit med et typisk høstpreg. Grått og en smule trist, men med sola på lur. Etter en solid proviantering i Kyrkjebygda gikk de siste milene i en fei og med et utrolig pågangsmot gikk vi i gang med den første kneika opp mot Kvitevatn. Tåka dreiv i ganske solide porsjoner, men med velkjent sørlandsk optimisme regnet vi med at den kom til å forsvinne raskt. Etter en rask lunsj vel oppe ved vannet, kunne vi konstantere at vi hadde tatt grundig feil. Det vi trodde var ei kort regnbyge bare økte på og ble til jevnt, kraftig regn. Det var rett og slett ikke til å unngå å bli gjennomblaute på tross av all verdens Goretex, Hellytech og andre tech’er og tex’er.

Turen innover mot Gaukhei ble altså en våt affære og inneholdt ikke mange lyspunkter bortsett fra Christoffers medbrakte Fanta og Melkesjokolade. Stien var mange steder mer lik en middels bekk i vårflommen og utsikten like god som fra broa på en neddykket ubåt. Det var altså en nokså stusselig dag i fjellet, og det så ikke akkurat lyst ut med tanke på morgendagens retur.
Derfor var det med en viss glede vi kom over de siste høydedragene og fikk se Gaukhei ligge innhyllet i regn og tåke. Ingenting fristet mer enn en varm ovn og noen tørre klær akkurat nå og for en stakket stund kom tankene rundt været litt i andre rekke.

Heldigvis er det å komme på ei turistforeningshytte alltid en god opplevelse, og Normannsbu på Gaukhei er i så måte intet unntak. Plenty med gass, ved og proviant gjør at man gladelig betaler medlemsavgiften. Med god fyr i ovnen og pastagryte på tallerkenen senket roen seg i hytta. Christoffer dro noen slagere på en sliten gitar, og stemningen var upåklagelig på tross av regnet som hamret mot vinduene.

Jeg våknet flere ganger i løpet av natta og hørte stadig den monotone lyden av tunge dråper som dryppet ned fra taket. Ingen oppløftende lyd med tanke på morgendagens sekstimersmarsj.

Noen timer senere våknet jeg. Det var stille. Ingen drypp fra taket, bare stille. Ute i stua ble jeg stående og stirre utover Gaukheivatnet. Det var blikk stille, sol og skyfri himmel Sjelden har jeg blitt så overrasket av et væromslag, og sjelden har et væromslag føltes så velfortjent. Etter gårsdagens fuktige marsj kom dette som en deilig overraskelse.

Frokosten ble av det solide slaget med store mengder egg og bacon, så det var med et godt energigrunnlag vi kunne legge ut på returen mot Bortelid. Det som et døgn tidligere hadde vært en fuktig og trist tur, var nå forvandlet til en nydelig fjelltur i et fantastisk høstvær. Vi hadde god tid, og nøt det til fulle. Mange pauser og rolig tempo ble fasiten på vei tilbake mot bilen. Ved Langsvatnet hadde vannstanden steget noen hakk i løpet av natten, så da ble det en liten vading på oss. Ikke mye til dramatikk å berette om, altså.

Etter mange timer og like mange nydelige pauser, kunne vi fornøyd lange ut de siste meterne ned til bilen. Årets høstferietur ble en uforglemmelig og kontrastfylt tur der fjellet virkelig fikk vist hvorfor det er så fascinerende. Neste tur blir når snøen ligger tykk over fjellet, og været kan overraske like mye da.

Denne turbeskrivelsen ble publisert på adrenaline.no 11. november 2006.