Sesilåmi
Klatrere er noen flegmatiske pingler!
…eller informasjon fra innsiden av en insider

Sesilåmi sies å være den store styrkeprøven for Sørlandets milslukende planketraskere. Undertegnede ble utfordret til å etterprøve påstanden lørdag kveld, 8 timer før skibussen skulle gå fra rutebilstasjonen med kurs for det hvite laboratoriet for aerobe selvpinere, på heia mellom Setesdalen og Sirdalen .

Av Nils Rune Birkeland

Heldigvis var fristen og ventetiden såpass kort at undertegnede ikke rakk å angre eller grue og vri seg i vånde og andre fæle ting, i motsetning til majoriteten av mine reisefrender på den før nevnte skibussen. Stemningen blant Ludvig og hans venner i vognen på vei til skafottet må ha fortonet seg lystig sammenlignet med de trykkede og nervøse vibrasjonene på vei oppover Setesdalen denne morgenen. Skodden lå tung nedover fjellsidene, og ryktene om nullføre og sugesnø bredte seg som ild i britiske storfebesetninger.

I det vi ankom startstedet ("Furustøl" ved foten av Den kjente klatredestinasjonen Løefjell ) sprakk imidlertid det traurige skydekket opp, og en blek morgensol åpenbarte seg på fjellene i øst. Febrilsk famling blant idiotene som hadde klint klister på skia allerede dagen før. Å være føre var (bokstavelig talt) nytter visst ikke i denne bransjen. Tilsynelatende guruer, dvs. eldre karer i slitt Trimtex-dress, med stor smøringskoffert og blåselampe, tiltrakk seg usikre løpere som fluepapir i startområdet. Jeg betalte sure 400 kroner og fikk utdelt 4 sikkerhetsnåler som de neste timene skulle lenke det høyre låret mitt til startnummeret og strekkoden som jeg også fikk utdelt. Snakk om å føle seg som kveg, riktignok uten munn- og klovsyke, men sannsynligvis med temmelig smertende klover etter at det hele var overstått. Heldigvis hadde jeg verken smørt eller "glidet" skiene mine galt før løpet - riktignok grunnet den impulsive avgjørelsen. Gliding var det ikke snakk om å få til der i morgenkulda, så sugeføret fikk jeg eventuelt ta på strak arm (armer som riktignok ble ganske krokete etter hvert). Sidemannen i bussen mente at fiolett voks skulle gjøre susen, så jeg fulgte hans råd og klinte litt guffe under skia i det forskriftsmessige området fra midt på helen til 25 cm foran skotuppen. Og så var jeg klar til start - i eliteklassen - også dette etter sidemannens råd: -Du får mye bedre løype i stigningene da, mente han. Vi startet nemlig først. En eventuell sisteplass i klassen fikk jeg eventuelt ta med på kjøpet.

Og så var det bare å stille seg opp ute på den store sletta, folk drakk lunken havrevelling til den store gullmedaljen eller andre fine ting, jeg spiste kneipp med gulost og prøvde å få i meg så mye vann jeg bare klarte.

PANG!
Og så er 400 løpere i første pulje i bevegelse - på den første breua som bare har plass til 10 i bredden blir det selvsagt kaos og folk faller om som skyttergravssoldater i første verdenskrig. Men i motsetning til slagmarkene i Nordfrankrike reiser folk seg her igjen og rusher videre med dødsforakt og ryggen til nestemann i blikket. Og det er nettopp dette siste mye av opplegget dreier seg om, nettopp det å finne ryggen, ikke til din neste, men til denne nestemann foran deg i sporet, og så holde dette fokuset.

Resten kan egentlig bare beskrives med ett godt nynorsk ord: "PAIN", for det er dette som er "gamet" (om vi skal fortsette i den samme språkdrakten). Selvsagt slår været om og fra Myklevann (første drikkestasjon etter 8 kilometer) og til mål fortoner det hele seg som et helvete med vekselvis bakglatte og klabbende ski, og med vått sludd og snøslaps stabilt levert av en guffen kuling som hele tiden stod rett i fleisen. I ettertid måtte selv garvede karer, seigere enn Exxon-oljesøl i Alaska, innrømme at dette var det verste de hadde vært ute for i hele løpets 24-årige historie. Vinnertiden ble da også nesten 1 time dårligere enn normalt.

Og jeg da? - plasserte meg hele 2 timer bak der igjen, mens skuterne gikk i skytteltraffikk for å slepe nedkjørte og -kjølte og gråtkvalte og pissblaute ex-aerobe helter ut av løypa. Dusjen og svelene på samfunnshuset på Sinnes smakte begge derimot fortreffelig og skremselshistoriene om bunnskrapte suppegryter og bare iskaldt dusjvann ble heldigvis gjort til skamme. 4 timers ventetid i bussen før siste utgåtte og -slitte mann innfant seg var derimot ikke så lystelig, heller ikke 4 timer i trang buss før vi endelig kl 21.30 rullet inn på vår kjære, hjemlige rutebilstasjon.

Hvilken lærdom kan man så trekke av det hele: 1700 svette og pesende kvinner og menn i etter hvert mindre og mindre rytmiske diagonalbevegelser i motvind og sludd over fjellvidda en søndag i begynnelsen av april. Freud ville nok ha sagt sitt, men jeg sier…..

….først og fremst at vi klatrere er bedagelige livsnytere sammenliknet med de overnevnte bolde kvinner og menn. At denne formen for utfoldelse (i alle fall slik forholdene var i 2001) krever en motivasjon, disiplin og innsatsvilje som savner sidestykke i flegmatiske buldremiljøer, men som både underveis og i ettertid gir en rus som ikke står noe tilbake for opplevelsen av å toppe ei vanskelig rute. Jeg er frelst og bøyer meg i støvet (les: den pissblaute sugesnøen) for disse aerobe flagellantene. Og innrømmer at dersom jeg i framtiden overhodet skal kunne se disse mennesker i øynene, og med en snev av stolthet kunne kalle meg klatrer, så må jeg også stirre dem i ryggen, foran meg i løypa, og være med til neste år også osv.


Denne artikkelen ble publisert på adrenaline.no 2.4.2001

adrenaline.no har nå fått tips om hvor resultatene ligger - de finner du nemlig her:

Komplett resultatliste for Sesilåmi 2001.

Artikkelforfatteren ble nr 49 i Menn elite, med tiden 5:06.05.

Resultatene finnes på papir i Fædrelandsvennen 4. april 2001.