3.6.2001
Knallard start med sol som belønning
Jammen våkner vi til snø og tåke i dag igjen! Undertegnede fleiper litt med at det statistisk må være sjeldent med fire snødager etter hverandre i juni. Dette bekreftes av Jon Erik, og vi prøver å se optimistisk på situasjonen!
Havregrøt og nedpakking går bedre enn forrige natt - rutinene kommer ganske fort. Ved avgang får vi beskjed om at tre av turkameratene våre ikke kommer til å være med videre. Maria tar med seg Kristin, Petter og Katrine ned til Bødalsseter. Alle synes det er en trist avskjed - det er flotte personer som nå forlater følget. Tårene sitter i øyekroken, selv om vi bare har kjent dem i to dager! De var med på den desidert mest strabasiøse delen av ferden, og det skulle vise seg at solen bare var noen timer unna. Men, sånn er livet og været - helt uransakelig. Før vi bryter ut av sirkelen denne morgene ber vi om at Gud må være med dem i tåkeheimen ned til Bødalseter.
Med
våte øyne og klær bærer det inn i Brattbakken.
Denne viser seg å være utrolig lang ved siden av at den er
bratt. Etter kort tid er iallfall ikke temperaturen noe problem…
Humøret hos undertegnede er synkende, selv om galgenhumoren ligger
på lur. En svir av en del energi på 600 bratte høydemetre
med tung sekk gitt! Oppe ved istegsvarden ved Lodalskåpa flater
det ut, og jeg er helt pumpa. Da er det greit med erfarne turfolk. Øystein
skjønner hintet, og forer en utmattet kropp med Bixit med sjokoladekropp.
Dette går til nepa i løpet av kort tid, og humøret
stiger samtidig med at tåka og snøværet forsvinner.
Vi ser SOL! Stemningen er høy i følget, og Lodalskåpa
er nesten helt fri for tåke. Mektig! Endelig får vi litt følelse
med de enorme omgivelsene!
Dermed
er det klart for å kaste fellene - kjøre på med smurning,
og sette av gårde. Bortover den slake mota blir det stopp etter
stopp for å fjerne klær. Ved Stråleskaret er noen helt
nede i truse og genser. Solen tar vannvittig, og frenetisk innsmuring
finner sted nesten kontinuerlig. Sinksalve er nytt for undertegnede, og
det blir litt "X-files-look" på en del av de som smører
i hele ansiktet… ;-)
Skiene er bakglatte oppover, og klabber nedover. Dermed er det ganske slitsomt å gå. Derfor er det en sliten kropp som ankommer lunsj. Lisbeth lurer på om vi skal tørke teltet, men jeg svarer ærlig at nå må jeg bare kulen og få i meg litt mat. Hun er helt banana, og kjører et tørkeshow av telt som savner sidestykket på Jostedalsbreen. God underholdning mens Wasa med Nugatti sakte beveger seg inn i cellene på undertegnede. På neste tur skal jeg få ordnet et system slik at jeg kan få Nugatti intravenøst når det røyner på!
I det vi er i ferd med å forlate rasteplassen kommer den andre gruppa til Prosjekt Villmark. Vi var nemlig så mange påmeldte at gruppa ble delt i to. Den andre gruppa gikk motsatt vei. De hadde innsett at Skålatårnet lå altfor langt unna, men tok sikte på å bestige Lodalskåpa dagen etter (noe de også klarte!).
På
vei bortover mot Høgste er det igjen feller under skiene, og det
blir både mer stabilt og koselig. Nynner på favorittsalmen
min, og faller inn i en slags meditativ gange. Solen skinner, Jotunheimen
bader seg i denne, og Hurrungane skriker - "Kom til meg!". Det
får bli en annen gang, men det er utrolig deilig her nå! Både
humør og kropp spiller på lag, og det er en veldig fornøyd
utgave av undertegnede som ankommer Høgste Breakulen - 1957 moh.
Utsikten mot Jotunheimen er formidabel, mens det dessverre er tåke
på motsatt. Jeg får låne 300 med mer av Marit, og tar
et "nærbilde" av Hurrungane. Nå gjelder det bare
at et av bildene mine ble så bra at hun vil bytte!
Fra en vindstille kjapp rast på Høgste, går ferden videre mot Ramnane. Nå bærer det en del nedover, og kilometrene går ganske fort. Men, det er litt oppover også. Her er det tungt, og undertegnede kommer fort langt bak i følge. Der prøver vi å holde motet oppe hos hverandre - og deler litt snacks. Liv byr på tørket aprikos, og jeg deler ut rosiner. Samholdet og humøret er der, selv om vi er dyktig slitne!
Til slutt dukker da Ramnane opp, og det er litt av et skue. Rene Ekeberg II. Her ligger det nemlig fire grupper, og det er relativt folksomt. Må være mellom 100 og 150 stykker her denne natta!
Å
slå leir går som en drøm nå - Lisbeth og undertegnede
har fått drillen! Likevel er det dassen på denne teltplassen
som gjorde sterkest inntrykk. Vi bygger den med utsikt mot Hurrungane.
Siste tur blir foretatt i solnedgang, og det er bare så utrolig
flott!
Før vi inntar middag i teltet får jeg smake tørket kyllingkjøtt for første gang i mitt liv av Silje og Marius. Tørking av mat får bli et lite prosjekt til neste tur. Det nytter jo ikke å betale i dyre dommer for sånn Real Turmat, selv om den er grei nok. Denne kvelden varierer undertegnede med Kylling i karri, og denne er Realt sterk!
I så klart vær gjør vi oss klar for en kald natt. Helgen før var ei venninne over Jostedalsbreen, og hadde fortalt meg om en natt med -15. Dermed tok jeg ingen sjanser, og kledde godt på meg i posen. Tror nok ikke det var -15, men ned mot -10 er nok ikke umulig. Iallfall våknet jeg noen ganger av at det var kaldt, og fosterstilling ble inntatt.
Følelsen av at "dette SKAL jeg klare" er sterk, og det
er med et lite smil om munnen jeg glir over i drømmeland. Marsjen
fra Kåpevannet til Ramnane var på nesten 12 timer, og for
undertegnede var det rekord hva marsjlengde angår.
Dette dagboknotatet ble publisert på adrenaline.no
19.6.2001
Dagens rute:
Kåpevatnet - Brattbakken - Ståleskardet - Høgste Breakulen
- Ramnane