1.6.2001
En real oppstigning

De fleste av deltagerne til denne Jostedalsbreen-på-langs-ekspedisjonen med Prosjekt Villmark ankom kvelden før. Da var det hektisk aktivitet rundt omkring på skolen. Fellesutstyr skulle finnes fram, og folk hilste på/glemte navnene til hverandre over en lav sko.

Om morgenen var det en spent stemning. Antagelig var det ikke bare undertegnede som lurte på hvordan de 1848 høydemetrene opp til Skålatårnet ville forløpe. Nesten 2000 høydemetre på en dag er langt - særlig med en sekk som nærmer seg 25 kg, og tipper 25 kg med skiene spent fast…

Havregrøt ble fortært sammen med Lisbeth, som var undertegnedes reisefølge. Det er egentlig feil å skrive det - fordi det var undertegnede som var reisefølge, og Lisbeth som var initiativtager. Så var det siste, og endelige nedpakking før avreise med buss.

Bussen ankom, men pga litt surr i kommunikasjon måtte vi vente en halvtime. Denne tiden kom greit med. En ekstra tur på do er jo et "must" i en spent situasjon, og beina ble behørig plastret - på begge hæler.

Da bussen satte seg i bevegelse senket roen seg litt - alle syntes nok at det var greit å være i gang. Ikke mer å vente på liksom. Det er koselig på bussen, og vi spøker og ler litt om det som ligger foran oss. På veien fram til Lom plukker vi opp fire stykker som har kommet med buss om natta. Det er en ganske tøff start altså!

Vel fremme i Loen fordeles fellesutstyret. Undertegnede tar en isøks, og sammen med ski som spennes på sekken blir det ei real bør. Vekta ligger nok på rundt 25 kg, og det er med litt sommerfugler i magen jeg tenker på hva som ligger foran meg. Heldigvis har jeg stavene å støtte meg til!

Været viser seg ikke fra sin beste side - det er regn i lufta. Derfor starter de aller fleste i regntøy/gore-tex.

Turlederne, Jon Erik og Tore, presenterer seg, og vi får beskjed om å starte sakte oppover lia. Det viser seg å være lurt, fordi det blir nemlig fort varmt…. Særlig når sola bryter igjennom. Da er det av med regntøy, og alle går etter kort tid bare i tynn genser. Selv om det blir varmt med sol, så var det skikkelig deilig å kjenne den varme på veien oppover. Det skulle nemlig vise seg at det ble en stund til vi fikk oppleve dette igjen…

Et stykke opp i lia kommer vi til en flott foss, men det er veldig få som har ork til å ta en titt. Men, det var en flott syn for de av oss som tok bryderiet!

Etter 1000 høydemetre tar vi skikkelig lunsj. Da er det av med sekkene, og fram med godisen. Ikke før vi har fått på litt klær, så går sola - og det begynner å snø/regne. Litt av et skifte, og vi setter på enda mer klær. Da er det godt med litt varm drikke i sekken. Rett ved rasteplassen skal vi krysse en bekk på ferden videre oppover mot Skålatårnet, og dermed etterfylles flasker vilt og hemningsløst. Kroppen trenger ikke så rent lite væske på en slik oppstigning…

Vi avslutter rasten, og beveger oss over bekken. Kort tid etter blir det mer og mer snø, og skiene kan løsnes fra sekken. De lureste monterte feller i bunn av bakken, mens vi andre må gjøre det nå. Med ski og feller blir det mer fart på ting, og høydemetrene fyker unna. Til tider er det ganske bratt, men vi går fram og tilbake i hellinga. Dessverre har tåka lagt seg som en klam hånd oppover bakken, men letter litt i korte perioder. Undertegnede har en følelse av at her gikk han glipp av en del fet utsikt, men slitet hadde antagelig vært det sammen. Men, vi hadde fortjent utsikten som belønning!

Oppe på 1700 meter er det blitt ganske langt sprekk i feltet, og tåka blir tettere og tettere. Ved en varde her blir bare alt hvitt, og sporene fra de foran har føyket og snødd igjen. Vi blir stående å vurdere situasjonen litt - ingen turledere er i nærheten. Etter en tenkepause sender vi ut en speider, men det er litt skummelt - et stort stup er i nærheten. Så kommer Tore Turleder til fots, og vi skjønner at Skålatårnet er like i nærheten. Selv om sporene er snødd igjen, så synes fotsporene til Tore ganske lang vei. Stemningen stiger betraktelig - vi er oppe!!!

Skålatårnet på 1848 moh. kommer til syne i tåka, og det er en ganske utradisjonell turistforeningshytte. Tårnet har en veldig interessant historie som du kan lese mer om i egen sak. Selv om turen oppover har satt sine spor tar vi oss tid til en fotosesjon. Så blir det et kjapt besøk på en av Norges høyeste utedoer, før et lite energipåfyll inne i selve Skålatårnet. Her er det en ganske kald og pjuskete gjeng som prøver å finne varmen. Til hjelp holder Liv Astrid et fantastisk ord for dagen. Det er historien om "Dustefjerten og andungen", som hun kan utenat. En kjempeprestasjon!

Vi signerer hytteboka, og tar en liten titt i annen etasje. Her er det senger i en halvsirkel over tre etasjer. Det må være utrolig stemningsfullt å ligge værfast her i orkan. Høre vinden røske og rive i de halvannen meter tykke murveggene.

Så bærer det av gårde til teltplassen en times tid unna Skålatårnet - nede på Skålabreen. Dette er undertegnedes første natt i telt på snø, og sommerfuglene er på plass. De dempes raskt av at alle er svært vennlige, og tipsene for hva som skal gjøres sitter løst. Alle deler sin visdom med dem som ikke vet - les undertegnede. Når teltet er på plass er det graving av levegg og do med Tore - han har jo på en måte gjort det før! Lærerikt!

Dermed er det duket for kveldens høydepunkt - middag! Dagens meny er fra Real Turmat, og er pasta. Sjelden har mat smakt så godt!

Rett før leggetid kommer Tore på besøk i teltet. Dette skal vise seg å være fast på programmet, selv om ikke Tore har alle kveldene. Han lurer på hvordan det går, vi spør litt spørsmål - og så går vi kjapt igjennom morgendagen. Veldig betryggende - særlig for undertegnede som er grønn i gamet.

Utenfor blåser det mer og mer, og snøen laver ned. Tanken på at det er 1. juni virker helt absurd der teltduken blafrer. Flere tanker er det egentlig ikke så lett å gjøre seg med en så sliten kropp, så etter at "Sov i ro" er på plass i nepa - er det inn i drømmeland…

Neste dag.

Dette dagboknotatet ble publisert på adrenaline.no 19.6.2001

Billedgalleri fra dag 1