Pyrenéene

Vi står opp 05:00, pakker tingene våre og spiser frokost sammen med Philippe, Maris, Francis og kanadiske Jack. Det ligger tykk morgentåke, og vi bestemmer oss for å vente litt før vi starter. Ca klokken 06:30 går vi, vi har bestemt oss for å ta Napoleonsruta, den hardeste, men også den vakreste. Det er blitt 21. juni.

Fantastisk soloppgangVeien går rett opp i flere kilometer, og etter et par timer passerer vi den lille landsbyen Honto. Her får vi en soloppgang så vakker at vi blir stående lenge å se på.

Sola stiger over fjelltoppene, og tåka ligger fortsatt tykk nede i dalen. Det føles som å være på toppen av verden når vi ser ned.

Dette skal bli den vakreste og mest storslagne dagen på hele turen. Vi tar følge med Maris, Francis og Philippe. Maris og Francis er gift, og tar turen for andre gang. De sier de er blitt avhengige av Caminoen, og kan ikke tenke seg en bedre ferie. Philippe er pensjonist, men sprek som en ungdom. Jeg og han går sammen nesten hele veien til Santiago. Vi har samme gangrytme og trives i hverandres selskap. Vennskapet mitt med Philippe skal siden bli et problem for Evelyne. 3 er som kjent en for mye, og Evelyne liker ikke Philippe.

Selv om dette er kjent som den fysisk tyngste delen av Caminoen, føler jeg det nesten som jeg svever over fjellet. Dette er den eneste dagen jeg ikke er utålmodig med å komme fram. Det er så vakkert her, og jeg vil at det skal vare lenge…

Turen ender opp i Roncesvalles i Spania. Det er bare et kloster og en katedral uti intet, men stedet har lange tradisjoner med å huse pilegrimmer. Helt siden tidlig på 12-hundretallet har pilegrimmer passert her, og det er det naturlige startsstedet for den spanske Camino de Santiago. På det meste har 25.000 pilegrimmer passert her i løpet av et år. I dag er det heldigvis ikke så mange, men sovesalen blir likevel nesten full. Et par dager senere kommer vi til storbyen Pamplona, som er hovedstaden i baskerregionen. Her er det full forberedelse til El Fermo, den store oksefestivalen som er blitt kjent over hele verden. Jeg planlegger IKKE å springe i gatene med gale okser etter meg i full firsprang. I fjor gikk det fredelig for seg, da omkom visstnok bare 3 personer… Felles for de omkomne er at de er utlendinger med altfor mye promille, noe som er et problem hvert år. Jeg tror nok noen måtte lure i meg noe promille dersom jeg skulle ta del i et slikt idiotstykke… Maris og Francis må tilbake på jobb, og forlater oss i Pamplona. Vi spiser middag ute den kvelden, og klemmer adjø før vi sovner.

Der vindens veier krysser stjernenes veiEtter Pamplona skal vi til Puenta la Reina, en by med 2000 innbyggere. Men før det, må vi over Alto del Perdon, et høydedrag hvor vinder bitende kryper under klærne våre. Vi skjønner hvorfor det er satt opp en vindmøllepark langs hele fjellryggen. På toppen av Alto del Perdon møter vi et pilegrimsfølge fra middelalderen. Skulpturene ble lagd i 1996 til minne om alle pilegrimmer som har kjempet seg fram mot Santiago de Compostella. Ved statuene finner vi innskriften "Donde se cruza el Camino del Viento can el de las estrellas (der vindens veier krysser stjernenes vei)".

Puente la Reina er velkjent for pilegrimsbroen fra 11-hundretallet. Broen har gitt byen navn, Dronningens bro.

Vi beveger oss fra de grønne og frodige områdene, og det begynner å bli gult og varmt. Bildene i hodet mitt av Spania blir mer eller mindre bekreftet. Vi passerer steder som er dekket av gult og brunt, med bare den blå himmelen som kontrast. Vakkert - ei stund. Så tærer det på motivasjonen, og det blir kjedelig å gå.

Neste kapittel


Dette reisebrevet ble publisert på adrenaline.no i mai 2001