Det høyeste punktet

10. juni kommer vi til Cruz de Ferro, 1504 moh. Tradisjonelt har pilegrimmer med seg en stein fra hjemstedet sitt, og den legges ned ved foten av korset. Her ba pilegrimmer om lykke videre på reisen, og styrke til å vende hjem igjen. Jeg har ikke med meg en stein fra Senja, men har plukket en noen km unna. Jeg legger ned den sammen med et brev og en blomst. Jeg savner familie og venner intenst, og ber om lykke for alle jeg er glad i.

Jeg går ikke så mye sammen med Evelyne. Men, vi møtes hver kveld i herberget. Jeg går mest alene, og nyter friheten til å ha selskap når jeg føler for det, ikke bare fordi det blir sånn. Går en del sammen med belgiske Eric og Philippe, en navnløs spanjol og det amerikanske ekteparet Mike og Claudine. Det er godt å ha nye mennesker å forholde seg til, og vi tar følge flere dager på rad.

Langs Caminoen finner man alle slags pilegrimmer. De fleste går, og noen sykler. Men, vi treffer flere til hest eller med esel. Her er det nesten som to tider møtes på fjellet opp til Cruz de Ferro.

Oppe på fjellet etter Cruz de Ferro, finner vi den forlatte bygda Manjarin. Her får jeg skikkelig hjemlengsel når jeg ser skiltet til Trondheim. 5000 km… I tillegg til hjemlengsel får jeg en solid matforgiftning, og jeg er syk i flere dager.

I Manjarin bor nemlig en gammel mann som heter Thomas, og her blir jeg servert ei suppe jeg nesten griner når jeg høflig må spise den opp. Hygiene er et fremmedord, og vi ombestemmer oss angående å overnatte der. Vi går heller videre til den lille byen El Acebo. Den dukker opp fra intet.

Neste kapittel

Dette reisebrevet ble publisert på adrenaline.no i mai 2001