Rundtur på tandemsykkel

Sommeren 2006 syklet John og Volker fra Kristiansand til Stavanger, videre inn Lysefjorden med båt, og så Brokke-Suleskal over til Setesdalen og sydover til Kristiansand igjen. John er nesten døvblind, og hadde derfor stor glede av å ha døve Volker som pilot. Vi i adrenaline.no har fått lov til å legge ut dagboken og mer enn 150 bilder fra turen. Vi er skikkelig imponerte over karenes innsats!

Av John Sandell

Dagboken til John Sandell:
Helt siden jeg anskaffet meg tandemsykkel for 6 år siden, har jeg ofte tenkt på hvordan det ville være å sykle på en lengre ferietur. Til nå har det kun blitt sykling i nærområde, og da turer på 1 til 5 timers varighet. Jeg har nå fått meg en ivrig hørselshemmet pilot som heter Volker. Han var med på notene med det samme, og drømmen om å dra på ferietur på tandem kunne realiseres.

Vi ble enige om å ta en ukes tur, og gikk igang med planleggingen. Jeg måtte kjøpe en tilhenger for å kunne få plass til all bagasjen. Bagasjen ble nøye pakket, og veide til slutt over 25 kg. Sykkelen min er ikke akkurat beregnet for en sånn tur, men vi ville prøve likevel. Vi hadde kjøpt 25 eiker, siden vi regnet med at eikene på bakhjulet ville ryke etter hvert. Dekkene på sykkelen var glatte for å gi minst mulig rullemotstand. Vi trodde i utgangspunktet at mesteparten av ruta vi skulle sykle var asfaltert vei, men dette skulle vise seg å ikke stemme helt! Planlen var å sykle langs kysten. Vi ville følge sykkelveien nr.1, til Egersund, så videre til Sandnes, Lysefjordbotn, Brokke, Setesdalsveien og hjem igjen til Kr.sand.

Torsdag 13. juli
Kristiansand -Farsund
Den store dagen kom og jeg var nokså oppspilt; endelig skulle jeg få oppleve tandemsykkelferie! Det var sol, skyfrihimmel og varmt. Klokken 8.30 dro vi hjemmefra. I begynnelsen var det litt rart å sykle med tilhenger så vi var litt ustøe, men etter hvert ble vi kjent med dens bevegelser.

På vei til Farsund fulgte vi hovedsakelig sykkelvei nr.1. Noen km før Mandal var det grusvei før vi kom til en sykkel-gangbane da vi nærmet oss sentrum. Vi stoppet ved brygga i Mandal, og da var 68 km tilbakelagt. Så langt hadde det gått greit, vi var blitt fortrolige med tilhengeren nå. I Mandal spiste vi lunsj og slappet av i en time.

På vei ut av sentrum holdt vi på å tulle oss bort, for det var dårlig skiltet. Men heldigvis var det bare noen meter tilbake til den rette sykkelveien mot Lyngdal. Vi stoppet ved Sjølingstad Uldvarefabrik som er blitt til et levende museum. Her spurte vi oss frem om hvilken vei vi skulle vi ta videre til Vigeland, siden det ikke fantes noen skilt om veiretning. Veien til Vigeland var kupert, og den gikk i innlandet gjennom mye skog og med mye nedover.

Veien videre til Lindesnes var det også dårlig skiltet. Vi ble rådet til å sykle over brua og det gjorde vi, men etter 2-3 km med motbakke, følte vi at dette ikke stemte. Etter å ha studeret kartet nøye skjønte vi at vi var på villspor. Vi måtte snu og syklet tilbake til utgangspunktet før vi kom på rett vei. Det var en flott tur langs kysten, veien var lite kupert med mange svinger. Ved Sprangeid tok vi av veien, og dro via Jasund og Rosfjord mot Lyngdal. Etter en stund fant Volker en bekk hvor vi tok pause for å spise vår føste middag.

Etter pausen bar det videre gjennom vakker skog med en del stigninger. Vi syklet forbi Lyngdal, og visste at da var det ikke langt igjen til Farsund. Vi antok ca 20 km. Da vi hadde syklet en stund på asfalt kom vi til en grusvei som var veldig kupert med mange bakker. Vi syklet helt til Tranevåg før vi skjønte at vi hadde syklet feil! Vi kom i prat med en av de fastboende som fortalte oss at vi måtte syklet tilbake ca 3-4 km til en sidevei, hvor vi etter hvert kom tilbake til sykkelvei nr.1. Vi tapte minst 2 timer på denne bomturen, så vi måtte sykle med høy fart til Farsund, for det begynte å bli mørkt. Første etappe endte på Lomsesanden campingplass. Da var klokken blitt 22. Det var like før kiosken skulle stenge, så vi rakk akkurat å kjøpe noe drikke og spise. Vi var ganske så slitne etter å tilbakelagt 169km på 14 timer og 30 minutter. Vi slo opp teltet og sovnet momentant.

Fredag 14. juli
Farsund – Flekkefjord
Vi sov litt lenger enn beregnet etter gårsdagens strabaser, og kom oss ikke avgårde før klokka 10. Været var flott og vi fortsatte å sykle på sykkelveien nr. 1 på en blanding av grus og fast dekke. Turen gjennom Lista var fin med det spesielle landskapet; forholdsvis flatt, mange store åkrer og fine steingjerder langs veien. Ved Borhaug, tok vi en rast. Kjøpte oss litt mat og drikke. Godt med en pause. Traséen videre fra Borhaug via den gamle Postveien Heskestad - Kjørrkleir - Grimestad - Gjervollstad på riksvei 465 til Rørvik, og Teistedal ved E39, var mye tyngre å sykle. Her var det mange, lange bakker og samtidig dels grusveier. Her hadde vi en del problemer med parallellkjedet som falt av nå og da. Samtidig røk 3 eiker på bakhjulet og det merket vi ikke når vi syklet på litt ujevn grusvei. Vi fant et egnet sted ved veikanten, og Volker skiftet ut og satt inn nye eiker. Det tok litt tid, men samtidig var det godt med et avbrekk.

Da vi passerte kommunegrensen til Kvinesdal, og her tok vi en ny rast. Volker laget middag til oss. Etter vårt velfortjente måltid og litt avslapping, syklet vi videre. Så kom vi til et veiskille med veisperre ved den nye veien til Teistedalstunnelen og Fedafjord-brua. Det var satt opp omkjøringskilt. Volker sa at vi kunne sykle på den nye veien, da det var tillatt for syklister etter det han hadde lest i avisen. Vi tok den nye veien, og det var en deilig følelse å sykle på helt ny vei og å ha den helt for oss selv. Vi stoppet midt på brua og nøt utsikten utover fjorden. Veien ble offisielt åpnet i månedsskiftet juli-august.

Da vi kom til den opprinnelige E39veien, syklet vi på kombinert stamvei-gamle postveien sykkelveien nr.1, som går parallelt med Europaveien. Det var mye kuperte grusvei, men heldigvis ikke så lange strekninger, så vi peiset på i motbakkene. I en av nedoverbakkene måtte vi gå et liten stykke, da det var småe ”rullesteiner” i veien. Vi tok ingen sjanse på å sykle med all bagasjen vi hadde bak på sykkelen. 4-5 km før Flekkefjord kom vi til et veiskille med en campingplass like ved. Vi ville gjerne litt videre, og satset på å finne en campingplass nærmere Egersund. I Flekkefjord ble vi møtt med kraftig musikk fra en uterestaurant på vestsiden av fjorden. Vi tråkket rolig nedover gaten kom til brygga. Der spurte vi noen om det var campingplass på vei til Egersund, men nei fantes det ikke!

Vel, vi tok nok en lang pause, spiste en bedre middag på en kinesisk uterestaurant på brygga. Det ble sent på kvelden, men vi var blitt enige om å sykle videre mot Egersund og prøve å finne en egnet plass å slå opp teltet. Så det var bare å tråkke videre, til nye stigninger og flott utsikt. Etter en stund så Volker en skogsvei til høyre for oss. Der var det allerede noen som hadde satt opp telt på en skogs-traktrovei. Vi spurte dem om vi kunne slå opp teltet i nærheten, og det var greit for dem. De var motorsyklister. Klokken var blitt 20.30 og solen hadde begynte å gå ned bak fjellene. Dermed hadde knott og mygg våknet til liv! Det ble sent på kvelden, og etter en deilig enkelt kveldsmat krøp vi ned i hver vår sovepose og sovnet momentant. Det ble likevel en lang dag selv om distansen ikke var så lang som i går. 79 km var tilbakelagt i dag.

I utgangspunktet hadde planen vært å sykle fra Farsund til Egersund på en dag. Men den planen ble endret pga det som skjedde i løpet av dagen.

Lørdag 15. juli
Flekkefjord – Egersund
Nok en god natt søvn. Vi pakket raskt ned, og dro uten å spise frokost, av frykt for selv å bli frokost for mygg og knott. Men først måtte sykkelen etterjusteres og en ny eike skiftes, så vi kom oss avgårde ved 9.40 tiden. Denne gangen hadde vi blitt enige om å sykle mest mulig på hovedveien - RV 44, for å unngå belastninger på bakhjulet og dekkene. Etter noen km sykling kom vi til en utsiktpost, og så ned til Åna-Sira.

Så bar det nedover og det gikk unna, men vi tok ingen sjanser; Volker var varsom med å sykle for fort, siden han visste at det er mye lengre bremsetid med all den ballasten vi hadde med oss. Vel nede i Åne-Sira, stoppe vi ved Joker, handlet litt frokost og hugg innpå. Vi fikk mange nysgjerrige blikk, kanskje ikke rart, med vårt noe uvanlige fremkomstmiddel. Videre bar det, oppover; det var sannelig mange og lange stigninger. Noen var så bratte at vi måtte gå og trille sykkelen oppover. Vi var ikke klar over at det var en del fjelloverganger. Et av de høyeste veipunktene var på 271 moh.

Vi syklet langs med Jøssingfjorden, og tok en liten rast på Jøssinghamn. Videre på denne veien var det tunnel som ikke var belyst, så vi tok frem lykter. Heldigvis var det ingen biler som kom kjørende inne i tunnelen. Like etter kom vi til en utsiktspost med historisk begivenhet fra krigen, og utsikt utover Jøssingfjord. Her møtte vi mange turister. Etter en liten pause dro vi videre. Ikke lenge etter begynte Volker å få krampe i foten grunnet for mye gåing i skoene i oppoverbakkene. Da han følte seg bedre, fortsatte vi. Noen mil før Egersund, fant vi en fin plass ved en stor innsjø hvor vi spiste middag. Vi vasset ut i vannet for å få avkjølt føttene våre i varmen. Volker vartet igjen opp med en god middag, og vi tok oss en real lur. Hvilen gjorde godt og vi var opplagt til å ta fatt på de siste milene til Egersund.

Etter en stund merket vi at bakhjulet slang, og nok en eike hadde røket. Den ble fikset med en gang, og videre inn til Egersund gikk det greit. Jeg fikk se og oppleve Egersund for første gang, og konkluderer med at det er en koslig by. Det første vi gjorde var å finne jernbanestasjonen for å sjekke ut litt togtider. Vi ble enige om å ta toget mot Sandnes neste dag for å innhente den tapte tiden.

Vi fant Egersund campingplass ca 2 km fra stasjonen, og fikk satt opp teltet. Volker var sliten, særlig etter å ha fått vondt i foten, men han holdt hele tiden humøret oppe og var imponerende positiv til alt. Klokka var 18.30 da vi kom til campingplassen og det var godt å komme litt tidlig på kvelden. Etter å ha satt opp teltet og dusjet, gikk vi bort til gatekjøkkenet like ved campingplassen og kjøpte oss litt skikkelig kveldsmat. Det smakte godt og vi ble straks i bedre humør. Vi skulle tidlig opp neste morgen for å ta toget.

71.6 km lang ble dagens etappe, gjennomført i stekende sol fra skyfrhimmel.

Søndag 16. juli
Egersund – Lysebotn
Volker hadde bursdag i dag, og det visste jeg ikke noe om på forhånd. Da sa jeg til meg selv at denne dagen må vi ta det rolig, nesten som en hvile dag, og slik ble det også. Vi stod opp ved 7-tiden, spiste frokost, og snakket litt med de andre turistene. Vi snakket blant annet med et ektepar fra Nederland, som syntes det var imponerende med en døv pilot for en døvblind mann på tandemsykkel helt fra Kristiansand! Etter å ha pakket ferdig, syklet vi det lille stykket til stasjonen for å ta toget som skulle gå kl 9.36.

Da vi skulle betale billettene, fikk vi først litt trøbbel med konduktøren. Han ville ikke gi meg gratis ledsager, bare honnør billett til meg. Dette visste jeg at var galt, og etter en stund ble misforståelsen oppklart. Konduktøren, som var sommervikar, måtte bare beklage og alt ordnet seg til slutt.

Etter en behagelig togreise gikk vi av ved Sandnes, og kom oss ut av stasjonsområde. Vi var litt usikre på hvilken vei vi skulle ta til Lauvik ferjeleie, men fant frem etter å ha spurt oss litt frem. Vi kom til ferjeleiet ved 12-tiden. Det ble en lang pause til vår ferje som skulle gå 14.20. Volker fikset nok en ny eike på hjulet og justerte noen småting, så tiden gikk forholdsvis fort. Det var en flott båttur på Lysefjorden innover mot Lysebotn. Vi kom til Lysebotn campingplass ca 15.30, turens dyreste sådan. Etter å ha slått opp teltet spiste vi et varmt måltid på stedets eneste spisested. Jeg ville spandere et bedre måltid på Volkers bursdag, så vi vurderte å sykle 7 km oppover til Øygardseter restaruant, men dit skulle vi jo sykle neste dag, så vi spiste heller på campingplassen. Vi hadde det koselig likevel og pratet til lang utover kvelden. Solen gikk tidlig ned bak de høye fjellene, og det var stille og avslappende kveld. Denne dagen hadde vi bare tilbakelagt 31 km.

Mandag 17. juli
Lysebotn – Ose
Vi stod tidlig opp, og var i tvil om vi klarte å sykle oppover den bratte veien opp til Øygardseter eller om vi måtte gå. Etter å ha pakket ferdig, spiste vi en solid frokost. Ved 9.15-tiden forlot vi campingplassen, og syklet på den såkalte ”Lyseveien". Noen hundre meter fra campingplassen begynte de første stigningene med de 27 hårnålssvingene. Som sagt var vi spente, men det gikk utrolig bra: Vi tråkket hele veien opp til toppen, også gjennom tunnelen, 1100 m lang og belyst, som var forholdsvis bratt. Heldigvis var det liten trafikk. Det var ikke så veldig varmt siden mye av veien lå i skyggen.

Bilister som kjørte forbi oss eller mot oss, tutet og vinket. Da vi kom til Øygardseter, 640 moh, tok vi en pust og nøt utsikten mot Lysefjorden. Vi snakket med en del turister som syntes det var godt gjort å sykle opp de bratte bakkene! Heldigvis holdt kjedene seg på plass og eikene holdt. Vi kom videre oppover mot det høyeste punktet på viddene: Andersvatn, 950 moh. Flott natur i alle retninger. Veien var smal, men bilistene og busssjåførene var flinke til å holde avstand når de kjørte forbi oss. Verre var det med lastebilene som tok lite hensyn.

Over fjellet skyet det til og det blåste, men heldigvis fikk vi medvind. Det sparte vi mye krefter på. Da vi kom til veiskillet ved Suleskaret tok vi av til ventre og stoppet ved en butikk i Ådneram. Her tok vi oss en skikkelig pause. Volker handlet inn litt til lunsj - han vartet opp med franske baguetter som smakte fortreffelig. I pausen mekka Volker litt på sykkelen, og skiftet en eike for sikkerhet skyld. Så bar turen videre i retning Brokke. Deretter kom de lange, bratte nedstigningene til Rygnestad, til Setesdalsveien. Noen km før vi kom ned til dalen, måtte vi stoppe opp, en bobil på vei ned og en bred lastebil som var på vei oppover, hadde problemer med å komme forbi hverandre. Det var bare noen millimeter klaring. Lastebilen måtte kjøre litt ned i grøfta for at de skulle klare å komme forbi hverandre.. Spennende, for vi kunne ikke komme forbi dem heller.

Omsider kom vi ned til dalen og der gikk det unna. Vi var kjempeglade og dansa rundt for vi hadde klart å sykle hele veien uten å måtte gå en eneste meter. I utgangspunktet skulle vi campe i nærheten, men vi følte oss pigge nok til å sykle enda noen mil, og det var fortsatt tidlig på ettermiddagen. Så vi bestemte oss for å campe på Ose. Først stoppet vi ved en bensinstasjon for å kjøpe is og vann. Det var sol og medvind. Vi syklet på sykkel- og gangveien til den var slutt, og så syklet vi på veien. Da røk en eike. Den måtte fikses, og vi var sultne, så vi fant oss en plass ved elva. Volker disket opp med nok en god middag og humøret var på topp. Etter å ha byttet ut eiken, var vi klare til å ta fatt på de siste milene ned til Ose. Slik ble det ikke, vi fikk problemer med parallellkjedet som hoppet av nær sagt hver hundrede meter. Dette kunne ikke fortsette, med dette tempoet ville vi ikke være på Ose før langt ut på natta. Da tok Volker en sjanse og flyttet den fremste pedalen noen millimeter. Det tok tid, og han var redd for at festeanordningen skulle ryke. Heldigvis gikk det utrolig bra, og etter noen nølende tråkk ga vi full guffe helt til vi kom til Ose. Det var ikke så mye trafikk så seint på kvelden.

Da vi omsider kom til campingplassen litt før klokken ni, var det like før de stengte. Vi var slitne, men fornøyde etter en lang dag. Vi tok oss dusj og spiste varmt måltid før vi sovnet momentant i teltet. Dagens 119,6 km lange etappe ble gjennomført på 11 timer og 40 minutter.

Tirsdag 18. juli
Ose- Kristiansand
Vi sov lenge, og stod opp i åtte-tiden. Nok en dag med sol og varme. Etter en solid frokost, pakket vi for siste gang og satte oss på sykkelen 10.30. Før det kunne vi ikke fylle drikkevann på drikkeflaskene, da de hadde stengt av hovedkranen. Dette fordi det var folk fra brannvesenet på befaring på stedet. Vi kom til gangvei med bro over en bekk, der fylte Volker våre drikkeflasker med vann. Mens jeg stod på broen og ventet, stoppet vår døve venn Tormod Åsa, som var på vei til hytta si på Hovden, opp. Han hadde kjent meg igjen med min gule signalvest. Det var koselig å treffe kjenning, verden er ikke stor!

Det var varmt å sykle, men mye fint å se nedover dalen. Vi stoppet ved Bygland og tok en skikkelig lunsj. Handlet inn mat til lunsjen på en kolonial, og fikk låne en brødkniv av innehaveren. Det smakte godt der vi satt ute i hagen. Så syklet vi videre langsmed fjorden og ved sørenden av fjorden stoppet vi ved Byglandsfjord campingplass. Der spiste vi en is og drakk masse. Like før vi skulle forsette, kom en bobil-turist bort til oss, som vi hadde snakket med på Egersund campingplass. Han var imponert over at vi hadde kom så langt.

Vi syklet forbi Evje og videre mot Hægeland og Kilefjorden. Denne veistrekningen synes vi var kjedelig, lang og flat, nesten som å sykle i Danmark! Men det gikk unna. Vi tok oss vår siste middag ved Kilefjorden, og dro ikke videre før klokke 6. Siste etappe var veien mer kupert med svinger og bakker. Vi klarte å sykle de lange bakkene opp mot Sandrip og Wehustoppen. På Stemmen bensinstasjon tok vi nok en pause, og spiste enda is før vi tråkket de siste kilometerene nedover mot Mosby og videre langs Otra til Torridalsveien 89, hvor vi ankom kl 20.15. På denne siste etappen hadde ikke parallellkjedet hoppet av en eneste gang og eikene holdt. Tror nok Volker savnet disse små avbrekkene i syklingen, så han kunne strekke seg litt, han var nemlig mer urolig på setet enn normalt! ?

En flott tur var over, og siste dagsetappen ble på 128 km. Hele turen totalt var på 599km, og det gir et snitt på 100 km pr dag.

Ettertanke:
Jeg sitter igjen med den erfaringen at det er tungt å sykle på tandem med tilhenger. Heldigvis var både Volker og jeg var godt trent, hvis ikke tror jeg neppe vi hadde klart mer enn 5 mil om dagen. Min tandemsykkel var nok heller ikke spesielt godt egnet til en sånn rundtur. Jeg ville ha valgt andre typer dekk enn vi gjorde, hadde jeg visst det jeg vet nå: Det viser seg i ettertid at begge dekkene fikk sprekkdannelse langs med felgen, som følge av varmeutvikling ved felgbremsing. Det samme gjaldt bakhjulet, som ikke har riktig dimensjon til en tandemsykkel. Det burde blant annet vært flere og tjukkere eiker, som tåler større belastning.

Likevel synes jeg vi hadde en fantastisk, spennende og opplevelsesrik sykkeltur. Vi var jo også heldig med været, sol på hele turen. Volker er en flink pilot, en dyktig sykkelmekaniker, en god matkunstner og utrolig tålmodig. Hver gang vi hadde problemer, tok han det med godt humør, og hans motto var ”Ikke noe problem”. Tandemsykling er veldig sosialt, og det setter jeg stor pris på. Turen frister til gjentagelse, men neste gang må det bli en annen landsdel og med en bedre egnet tandemsykkel.

Denne dagboken ble publisert på adrenaline.no 9.1.2007.

Galleri
I dette galleriet finner du over 150 bilder fra sykkelturen til John og Volker. Til sammen syklet de 599 kilometer.

John Sandell

Trønder, bosatt i Kr.sand siden 1980. 62 år, førtidspensjonert, gift med Inger Johanne, 3 voksne barn og 6 barnebarn. Har Usher Syndrom (kombinert syns-og hørselshemme, døvblind). Glad i friluftsliv, sykle, skigåing, løpe, klatring, mm.

Volker Klöckner

Tysk statsborger, bosatt i Kristiansand siden 1998, 37 år gammel og samboer med Juliane Eftervåg, døv. Liker å sykle, løpe og padle kajakk.