Dag 17:
Fra vakker holme til kommersiell havn

Vi visste at vi ikke hadde mer enn litt over to timer å padle, så vi tok det med ro på morgenen. Denne sommerens siste "Rull-det-oppblåsbare-liggeunderlaget-så-lite-som-mulig-konkuranse" ble gjennomført med pappa som vinnner.

Vi padlet med Björkö på vår styrbord side i litt dårlig vær. Faktisk så så det så mørkt ut da vi dro, at jeg hadde kledd på meg padlejakken min. Det skulle vise seg å bli en overdrivelse, men det var jo greit å få brukt den også på turen.

Vi rundet Hiuvik, og begynte på innseilinga til Gøteborg. Vi så hele tiden masse båter. Det hadde vi jo gjort hele turen, men nå var lystbåtene byttet ut med oljetankere, katamaraner og hydrofoilbåter. Vi skjønte da at dette er ikke noen liten dritthavn. Vi passerte etter en stund under noen raffinerirør som gikk ut til pir nummer 800 og 801. Jasså, dette kan jo bli interessant. Vindmøller ble passert, og vi følte oss mindre og mindre der vi nærmet oss stedet vi hadde lest at noen hadde gått i land før oss - Småbåthavnen ved Älvsborghavnen. Vi padlet litt rundt der, men skjønte ikke hvordan disse hadde kommet i land. Det var en mulighet, men den virket så "riski" at vi ikke prøvde med en gang. Og etter at vi fikk vite at området var sperret med gjerder og grind, og at alle som skulle inn og ut måtte ha nøkkel, padlet vi videre.

Båten til Kristiansand skulle gå fra Skandiahavnen, men denne havnen var nærmere to kilometer lang, så helt sikre på hvor det ville lønne seg å gå i land var vi ikke. Vi så etter en stund noe som så ut som en slipp langt inne på havnens østside. Vi padlet inn, passerte noen monstre av noen fraktbåter, og kom frem til noe som så ut som en patent på "Ta sjansen"-sklia i Holmenkollen. Herregud, dette går ikke sier jeg. Å jo da, det gjør det sa den smidige 56-åringen i kajakken foran meg. Han har ikke den lille airbagen jeg har som gjør meg litt mindre smidig enn andre.

Dagens reiserute:
Lyngholmen - Änghomen på styrbordside - Lille Varholmen på babord side - nordsiden av store Porsholmen - rundet Krossholmen - Älvsborghamnen - Skandiahamnen i Gøteborg

Men fatter kom seg ut av kajakken og tørrskodd i land. Dro sin kajakk opp slippen, og fortøyde den der. Så var det min tur. Vannet var møkkete og det luktet ikke kjempegodt heller. "Er det sånn det skal gå? Nå har jeg padlet så langt, krysset en del åpne havstrekninger, surfet på noen friske bølger, og enda ikke gått rundt! Er det her det skal skje?" Tanken mine var mer fokusert på dette, enn det jeg skulle gjøre. Men med pappas støe hånd fikk jeg dratt både airbag og bein opp av kajakken, og jeg fikk satt min fot på Gøteborgs "jord".

Jeg hadde gjort det! Padlet fra Kristiansand til Gøteborg! Målet var nådd. Jeg var fremme og det kjentes bare godt. Lurte litt på når denne tomhetsfølelsen som eventyrerne som har nådd målet sitt, skulle komme. Men den kom ikke. Fikk bare lyst til å padle videre neste sommer. Det var ikke noen tomhet, bare moro.

Reaksjonene var nok sterkere når jeg kom til Sandøya. Da følte jeg at jeg hadde kjempet og jobbet hardt for å nå delmålet mitt. Turen ned Bohuslän kysten hadde ikke vært det hardkjøret. Det hadde vært en vakker ferietur, med masse opplevelser og moro. Men bevares jeg var glad, men liksom på en annen mer avslappet måte.

2 timer 20 minutter ble dagens fasit, men det var nå slitet begynte.

Vi fikk dratt opp kajakkene våre, og plasserte dem bak en container, etter høflig å ha banket på et kontor og spurt om lov. Så begynte vi å gå mot der båten vår skulle gå fra. Hele tiden kjørte det trailere rundt oss, lesset og losset alle båtene som lå der. Det var containere overalt. Så viste det seg at området var lukket, og at alle som skulle inn og ut måtte vise frem ditten og datten. Vi smilte til securitasvakten i luka, og sa som sant var at vi hadde kajakkene våre der borte, og nå skulle vi ditt bort for å hente billettene våre. Vi ba henne huske ansiktene våre, slik at hun slapp oss inn etterpå. Ja vel, svarte hun og vi tuslet videre. Fikk billettene våre og tok med oss to bagasjetraller vi tenkte vi skulle kjøre kajakkene våre på.

Vel tilbake til porten, sier vi "hei slipp oss inn".

Dagens kart:
Kart 931.4, 931.3

Padlet distanse/tid:
Antall kilometer: 16

Leirplass:
Skandiahamnen i Gøteborg

Men da sier dama at nei nå måtte vi få orden på en del ting.

"Dere kan ikke gå inn på området for å hente kajakkene deres".

"Eeehh jammen de ligger jo der, vi må jo få hentet dem".

"Nei, dette er en kommersiell havn og dere har ikke lov til å være her. Det beste vi kan gjøre er å skaffe en varebil slik at dere får hentet ut bagasjen deres".

"Hva pokker skal vi med bagasjen når kajakken ligger igjen?" prøvde pappa seg med.

"Dere får skaffe et spedisjonsfirma slik at de kan kjøre dem ut, eller sette dem på vannet å padle til et annet sted".

"Hør her unge dame. Vi har padlet fra Norge, og grunnen til at vi bruker ferien vår på denne måten er fordi vi prøver å leve billig. Det har vi gjort hele veien, så ikke kom med noe sånt spedisjonsfirma tull til oss" sa fatter lettere forbanner mens han fylte vaktbua hennes med sur piperøyk.

"Og det er umulig å få kommet seg ned i kajakken igjen" prøvde jeg med, der jeg så for meg hvordan jeg rullet rundt, og ut i det motbydelige vannet.

"Ja det skulle dere kanskje tenkt på før dere gikk i land" sa plutselig en mannlig vakt som kastet seg inn i disputten.

Situasjonen virket håpløs. Vi prøvde oss med at nå hadde alt gått så bra, og så var det dette som skulle stoppe oss? Kan dere ikke bare la oss hente kajakkene våre?

Nei og nei atter nei var det eneste vi fikk til svar.

De ga seg ikke, men det gjorde heller ikke vi. Pappa hadde tatt pipa si litt unna luka og viste stor ro.

Stillingskrigen forsatte, mens far smattet på fredspipen, som la en langt fra fredelig lukt over området.

Vet ikke om det var blikkene vi sendte, eller lukta fra den omtalte pipa som fikk dem til å ta en telefon oppover i systemet. Og sannelig fikk vi lov. De sa at de bare gjorde jobben sin, og vi trodde dem. Tror vi skiltes som venner. Kanskje hadde vi et litt bredere og mer selvsikkert smil i ansiktene våre enn de.

Vel tilbake ved kajakkene, begynte vi å bygge om bagasjetrallene til kajakktraller. Ved å ta vekk en plate i "ryggen" på tralla fikk vi stukket kajakken såpass langt inn at vi kunne gå bak å dytte kjøretøyet fremover. Med litt omplassering av bagasje blei det veldig behagelig å trille dette av gårde. Lastebilene tutet og hilste, og ved "grenseporten" vinket våre tidligere debattanter og åpnet bommen for oss.

Vi klarte ikke å se for oss hvordan vi skulle ha gjort dette uten trallene, eller hvordan vi skulle ha gjort det hvis vi ikke hadde fått av ryggen på tralla. Da hadde vi tatt opp hele veibanen siden kajakkene da måtte ha ligget på tvers. Da hadde nok lastebilsjåførene tutet uten å vinke og smile til oss.

Vel borte ved avgangsterminalen satte vi opp teltet på en liten gressplass, lagde mat og savnet alle de tidligere leirplassene våre noe voldsomt.

Søvn slik jeg liker å oppleve det, ble det lite av den natta. Båter la til, lastebiler kjørte og det peip i kjøretøy som løftet containere hver gang de rygget.

Siste dag.

Innledning
Dag 1
Dag 2
Dag 3
Dag 4
Dag 5
Dag 6, 7 og 8
Dag 9
Dag 10
Dag 11
Dag 12
Dag 13
Dag 14
Dag 15
Dag 16
Dag 17
Dag 18